orsk budo og norsk ju jitsu er full av opplevelser og erfaringer. Noen er morsomme, noen er absolutt ikke morsomme. Enkelte handler om nederlag, andre om suksess.

Gjennom 25 år har jeg hørt om, og opplevd mange av disse historiene. De som fester seg er gjerne de som handler om suksess i en eller annen form. Mennesker som har fått en positiv endring på livet sitt, barn som har blitt kvitt mobbere, folk som har lykkes på tross av store hindringer, personer som har forsvart seg verbalt, fysisk, eller med list. Det har vært rørende historier og det har vært lærerike historier. Ikke minst har det vært ting som har fått meg til å forstå hvor unike, og unikt givende våre arter kan være.

Budo eller kampkunst er unikt fordi det kombinerer fysisk krevende øvelser (noen motorisk og teknisk sett, andre mer i forhold til styrke, kondisjon etc), med muligheter for personlighetsforandring, og evnen til selvforsvar på forskjellige nivåer. Budo og kampkunst setter oss i stand til å utfordre våre egne rammer og grenser og utvide perspektivet for hva vi kan klare. Det som er et stort steg for deg kan være en filleting for andre. Og motsatt - det du gjør med en håndvending, må kanskje jeg jobbe med i lang tid for å få til, for ikke å si tørre prøve på!

Hva er din historie?:

Kampkunstene er et møtested for unike mennesker med personlige historier. Du har opplevelser og erfaringer som skiller seg fra andre menneskers opplevelser. Likevel er det mange felles trekk. Og det er nettopp denne miksen av unikhet og fellestrekk som gjør dine opplevelser interessante (og ikke minst viktige) for andre.

Det jeg ber deg om er å dele din historie med andre, om å la andre bli inspirert, motivert og berørt av dine opplevelser! Dette trenger absolutt ikke være de store, grensesprengende og sjelsettende historiene om "liv og død". Lite eller stort, alt er velkomment. Det kan være hvordan du, din sønn eller datter har blitt flinkere på skolen, det kan være situasjoner du har kommet deg unna, det kan være ting du har sett (gjerne morsomme...) - hva vet jeg.

Og du skal selv bestemme i hvilken form dette skal anvendes. Du bestemmer om din historie skal bli mellom oss, om dette bare er noe du må skrive av deg :-). Hvis det legges ut her vil du selv avgjøre graden av anonymitet. Vær oppmerksom på at det ikke tillates personangrep, hetsing, stilartskrig, eller ting som omhandler rasisme, fremmedhat eller oppfordring til ulovlige aktiviteter eller handlinger. Jeg bare måtte si det, sånn for sikkerhets skyld :-). Hvis det er noe som bør endres (eksempelvis for å anonymisere), så sender jeg deg et forslag før ting evt. publiseres. Små skrivefeil er bare søtt - så kast deg over datamaskinen i dag! Her er det ingen lærer som sitter klar med rød blyant... Her er vi ikke ute etter det nye norske forfattertalentet - skriv med din egen stemme, og skriv gjerne slik du snakker!

"So without further ado" (dvs. uten mer om og men):

Del av dine erfaringer ved å sende inn en kort (eller lang) historie til oss.

 En morsom historie, eller en rørende historie

 En opplysende historie, eller en belærende historie

 En fargerik historie, eller en annerledes historie

 En glad historie, eller en trist hisorie

 En opprørende historie, eller en tankevekkende historie

 En utfordrende historie, en kort eller kang historie

 Alle har vi en historie å bidra med!

Det holdt med guarden (30/5 2005):

(I denne historien er bl.a. stedsnavn og et par små detaljer endret):

Gjennom jobben ser jeg nytteverdien av selvforsvarstrening og -tenking, som stor. Ikke bare for å kunne forsvare seg, men også for å kunne unngå å havne i håndgemeng gjennom å opptre rolig og bestemt. Vissheten om at man klarer å håndtere fysisk utagering kan gjøre at man er rolig og trygg nok til å prate seg ut av situasjonen.

Som privatperson blir man sjeldnere utsatt for slike konfrontasjoner, men de samme prinsippene gjelder jo i stor grad også der:

Jeg og en kamerat var i en større på de engelske øyene for en tid tilbake. Det var sent på kvelden og vi bestemte oss for å gå hjem i stedet for å ta buss eller taxi.

Langs fortauet i en trafikkert, opplyst gate kommer et par gutter gående mot oss. De stopper og spør hva klokken er. Det er ingenting som tyder på at vi trenger være forberedt på bråk. Det virker som det er engelsk-aksenten vår som trigger den ene. Hvorfor vet vi ikke. Han begynner hvertfall bli nærgående, men er ikke direkte truende enda.

Jeg har ingen annen klokke enn på mobilen og tar denne opp fra lomma. Og her kommer selvforsvarstenkingen inn. Jeg opptrer uten å tenke bevisst på det, slik at jeg kan forsvare meg om nødvendig uten at jeg provoserer med kroppspråket mitt. Jeg opptrer slik jeg husker vi lærte på en helgesamling vi hadde i ju jitsu-klubben for noen år siden. Og jeg opptrer slik jeg ville gjort ovenfor aggressive personer i jobbsammenheng.

Mens jeg tar opp mobilen har jeg kontroll på hva gutten eventuelt gjør, og han får vite hva klokken er mens jeg holder mobilen opp foran meg. Plutselig hopper han til og rykker fra meg mobilen. Jeg reagerer forholdsvis kjapt på dette og klarer å snappe telefonen tilbake. Han forsøker komme innpå meg, men posisjonen jeg står i gjør det vanskelig for han. Armene er i utgangspunktet halvveis oppe i "guard" og jeg står stødig plassert med føttene.

Han kjefter og smeller. Jeg står i en selvforsvarsguard som holder han tilbake ved at fremste arm ligger på skrå over brystet hans. Jeg ber han rolig og bestemt om ikke å bråke med meg. På engelsk høres dette forøvrig ut som en kul filmreplikk; "Don`t mess with me!" Dette gjentar jeg flere ganger og holder blikket hans. Gradvis går luften ut av den hissige og provoserende ballongen. Han hiver litt tafatt på hodet frem og tilbake, snøfter noen og tusler bort til kompisen som hele tiden forsøkte roe han ned.

"Jeg var sikker på han kom til å ende på bakken...", sier kameraten min når vi snur oss og går videre. Det var ikke jeg selv sikker på og heller ikke i tankene mine, men i ettertid er jeg viss på jeg ville utført videre selvforsvarsteknikker om nødvendig. Denne gangen holdt det imidlertid med en ordentlig guard og en rolig, klar stemme.

Vi takker for denne historien! Den beskriver på en flott måte hvordan det kan anvendes rolige beskjede og klare, strategiske valg for å mestre en situasjon som fort kan eskalere (komme ut av kontroll). Gave sendes straks.

Anvendt strategi (21/3 2005):

Trondheim er en relativt trygg by å bo i, og jeg har alltid (og gjør det fortsatt) insistert på at det er trygt å gå hjem alene om kvelden. Sjansen for å bli overfalt for kvinner er svært liten, og skjer så godt som aldri. Dessverre har vi jo alltid unntaket som bekrefter regelen, og det er hva denne historien handler om.

For noen år siden var jeg, som ofte ellers, ute på byen med gode venner. Jeg bodde den gang på Møllenberg, en populær bydel omtrent i sentrum av Trondheim. Spaserturen hjem tok meg omtrent 10 minutter, og jeg gikk selvsagt alltid hjem alene. Det hendte jo at jeg fikk litt uønsket oppmerksomhet av fulle menn, men som oftest var de hyggelige og greie å ha med å gjøre.

Denne spesielle kvelden var litt annerledes, blant annet fordi det virket folketomt i byen. Som oftest var det alltid en del mennesker rundt, og patruljerende politibiler. Den kvelden så jeg ingen. Uansett, jeg var på vei over Bakke bru, da jeg fikk en ubehagelig følelse av at jeg ble observert. Jeg ser meg rundt, og oppdager en mannsperson et godt stykke bak meg. Han er såpass langt bak at jeg øyeblikkelig avfeier han som en potensiell trussel, og blir i stedet ganske så irritert over hvor paranoid jeg var. Jeg gikk et stykke og kjeftet stille på meg selv. ”Ditt dumme nek, selv om du trener kampsport så betyr ikke det at hele verden er ute etter å ta deg”, og andre lignende tåpelige tanker. Jeg glemmer snart hele fyren, og er på vei opp mot Møllenberg da varselklokkene med ett ringer for fullt.

Bak meg hører jeg løpende skritt, og tung pust. Jeg snur meg rundt, og få meter bak meg ser jeg samme mann som for minutter siden var omtrent på andre siden av brua. Han løp ikke lengre, men var tydelig andpusten. ”Faen, nå blir det bråk” er det første jeg tenker. Han hadde på seg dongeribukser, og en grå collegegenser med hette. Hetta hadde han tatt på seg og snurpet godt igjen, det var så vidt jeg kunne skimte øynene.

Uten å tenke meg om endrer jeg retning og går rett ut i gaten. Møllenberg er et område med mange gamle bygårder og portrom, som jeg helst vil unngå. Jeg stiller meg midt i krysset, og håper å få øye på en av de normalt patruljerende politibilene. Den kvelden ser jeg selvsagt ingen. Ikke en sjel, aldri har vel Trondheim vært så folketom.

Jeg forbereder meg på en konfrontasjon, og blir stående i krysset og vente på hva som enn måtte komme. Jeg var ikke i tvil akkurat der og da, dette var ikke bare et ran, dette var en voldtekt. Jeg blir stående å se på fyren, han blir stående på fortauskanten å se på meg. Jeg venter, mens jeg samtidig tar et godt grep om min kobutan i lomma. Hvor lenge vi stirrer på hverandre aner jeg ikke, trolig bare få sekunder.

Mens jeg venter og forbereder meg mentalt på en fysisk konfrontasjon, er jeg overbevist om at tosken på fortauet vil få seg sitt livs sjokk, og at det ikke er jeg som vil trenge sykehusopphold etterpå. Med ett ser han ut til å ombestemme seg, snur brått og forsvinner inn i et portrom. Jeg blir ikke stående å henge, jeg går hjemover mens jeg hele tiden ser meg rundt, livredd for at han skal dukke opp som troll fra en eske. Det gjør han selvsagt ikke.

Det ble lite søvn den natta synes jeg å huske. Nervene kom etter at alt var over og jeg var trygg igjen. Jeg har analysert situasjonen flere ganger, og vil vel alltid lure på hvorfor jeg var målet akkurat den kvelden. Svaret sier kanskje seg vel selv. Det var lite folk ute, så jeg var vel bare på feil sted til feil tid.

Snipp snapp snute ….

Om barn, mobbing - og egen motivasjon (21/3 2005):

Jeg har fått mange spørsmål om hvor motivasjonen min kommer fra, og her er en liten fortelling som kan si noe om hvorfor jeg liker å instruere barn.

På et nybegynnerparti det ene året, fikk jeg en gutt (heretter kalt Per) som var noe fysisk større enn de andre guttene på samme alder. Dette var en veldig høflig og godt oppdratt ung mann, som til tross for sin størrelse var svært forsiktig. Han virket noe nervøs, men svært motivert og interessert i alt vi sa som instruktører under den første treningen vi hadde det semesteret.

Etter treningen tok han og moren hans kontakt med meg og ville prate litt. De forteller at Per var svært utsatt for mobbing på skolen, og moren tok svært mye av skylden for mobbingen på seg selv. Hun har som alle gode mødre oppdratt gutten sin til ikke å slå, vende det andre kinnet til og så videre. Dette angret hun nå bittert på, siden Per aldri tok igjen i skolegården. Mobbingen var ikke bare av psykisk karakter, Per ble også sparket av guttene i skolegården. Moren hadde tatt dette opp med lærerne på skolen, uten at situasjonen hadde forbedret seg. Tvert imot kapitulerte lærerne og ba moren om å sende Per på selvforsvarskurs!

Per og moren bestemte seg for å ta lærerne på ordet, og de dukket dermed opp på trening. Dette hadde de snakket om og planlagt godt. Treningen ble holdt hemmelig for venner og søsken, alt for å minimalisere årsaker til mer mobbing.

Vi snakket en stund sammen med Per og moren, og jeg fikk hjelp av en av de store og tøffe svartbeltene i klubben til å trene litt spesielt med Per. Per fikk grunnleggende innføring i hvordan han enkelt kunne unngå å bli sparket, nemlig å stå med siden til og forflytte seg unna sparket. Veldig enkelt og greit, samtidig som vi bekreftet at mammas lærdom med IKKE Å SLÅ faktisk kan være riktig. Dette trente vi på en liten stund. Mor og sønn dro fra trening noe tryggere og fornøyde.

De kom tilbake neste uke, og ukene etter der, Per så ut til å både trives og vokse. Etter omtrent 4 uker kom Per inn med et stort smil i ansiktet. Så snart han så meg kunne han fortelle at han var ikke blitt mobbet på over en måned. Jeg spurte hva det var som hadde skjedd, og han gliser bredt mens han sier: ” Jeg har mer selvtilitt nå”, så løper han inn i dojoen. Når moren kommer forteller hun at guttene på skolen har ikke mobbet Per siden han begynte å trene. Ju Jitsu var det beste som hadde skjedd han, og han var blitt et nytt menneske. Per var ikke redd lengre, og da var hele poenget med mobbingen borte. Han fortalte ikke at han trente, og brukte heller aldri noe av teknikkene han hadde lært. Tryggheten alene var nok til å gjøre slutt på lang tids mobbing.

Per trente i flere år, men sluttet etter hvert på grunn av andre interesser. Så vidt jeg vet, begynte de aldri å mobbe Per igjen.

Vi takker for disse to historiene! På hver sin måte beskriver de noe av spennet i det å drive med kampsport og kampkunst på ulike nivåer. Premie blir sendt umiddelbart.